40 km er ikke alltid
så lett....
Vi reiste som turister til på EIWC-kongressen i mai 08. Etter litt studering av kart kom vi til at det enkleste var å ta fly via Wien til Klagenfurt, Østerrike. Avstanden fra Klagenfurt til Kransjka Gora er ca 4 mil, så det skulle jo være ganske enkelt. Heldigvis reiste vi fra Oslo tidlig torsdag morgen, så vi hadde veldig god tid....
På flyplassen i Klagenfurt gikk vi til turistinformasjonen for å finne ut hvordan vi skulle komme oss videre til Kransjka Gora. Dama bak skranken hadde ikke den fjerneste anelse om hvor Kransjka Gora var, så da spurte vi istedet om hvordan vi kom oss inn til byen. Joda, det var bare å gå 10 minutter den veien, så kom vi til bussen. Akkurat denne dagen hadde sommeren kommet til disse breddegradene, så denne turen ble både lang og varm med hver vår koffert.
Full av optimisme kom vi til Klagenfurt Busstasjon. Og i følge skiltet på døra til informasjonen skulle kontoret være oppe fra 7 til 17, og klokka var nå rundt 11.30. Men døra var låst, og det var ikke noe livstegn der inne. Vi satte oss på en fortausrestaurant og tok en øl. Etter en stund kom en av det faste klientellet og lurte på hva vi var ute på. Vi fortalte, og Walter, som han het, tilbød oss å låne bilen sin. Da vi sa at vi begge hadde drukket, skulle han gå hjem og spørre sin kone om hun kunne kjøre oss. Vi ringte ham etter 20 min, men det viste seg at hun var minst like full som ham, så derfor var den muligheten borte. Etter en prat med bartenderen foreslo han at det var lettere å reise via Villach, en halvtime med tog unna.
Vi ankom togstasjonen i Villach rundt halv4. Da hadde ølet både på fortauet og på toget gjort at vi hadde andre prekære behov. Men toalettet på stasjonen var med myntautomat, og vi hadde småmynter bare til ett besøk. Tina tok dette, og Tore gikk på FastFood-restauranten der inne for å veksle en Euro-mynt. Dette kunne de ikke hjelpe til med, men vi fikk beskjed om at vi bare kunne gjøre fra oss på fortauet, for det var ingen lov imot dette. Vi kom til at øl og pizza på den andre sida av gata var en bedre løsning. Der fikk vi noe i magen, samt at toalettbesøket var gratis. Bartenderen der inne sa at det enkleste herfra var å ta taxi de siste 2,5 milene. Som sagt så gjort, og etter en 70 Euro`s taxitur kom vi endelig fram til Grand Hotel Prisank i Kransjka Gora. Da var klokka passert 18, og inntrykket av Østerrike som turistland hadde fått seg en lei knekk. Det minte mest om servicen her i landet.
Torsdag kveld og fredag med Kongressen
Etter å ha fått sjekket inn, tok vi en runde i denne lille, slovenske alpinlandsbyen. Vi fant en liten landsby med plenty av muligheter til å overnatte eller fylle magen, men få muligheter til å få kjøpt noe særlig annet. Typisk turistplass, med andre ord. Vi fant oss en koselig restaurant og fikk oss en helt nydelig middag til en rimelig penge, og dette skulle vise seg å bli stedet vi gikk for å spise ved de fleste anledningene her nede. Etter måltidet gikk vi for å finne Knut Olav og Øivind, som brukte bil nedover. De bodde på et annet hotell enn oss sammen med sine amerikanske venner. Dagen endte med at vi gikk på pub sammen med dem. Alle var svært avslappede og fornøyde med endelig å være framme ved målet.
Etter en stille og rolig fredag formiddag med rusling i byen, var det klart for kongress. Denne ble besøkt av Tore, mens Tina roet ned på hotellet. Kongressen er beskrevet på EIWC sine hjemmesider, så vi nøyer oss med å si at det var en interessant kongress, særlig delen angående inseminering og transport og oppbevaring av sæd. En annen ting med sånne sammenkomster er at en treffer gamle venner og samtidig får nye kontakter. Alle med en stor interesse for rasen.
På fredagskvelden var det klart for offisiell middag. Det er den eneste gangen vi har fått servert Tullamore Dew "on the rocks" som velkomstdrink. Forfriskende..... Etter en fantastisk middag spredte folket seg rundt om i byen. Uansett hvor man kom inn på pub, så var det IU-folk der. Hele Kransjka Gora var virkelig "Irsk" denne helga.
Lørdag med utstilling og grillfest.
Lørdag morgen var det klart for den offisielle EIWC-utstillingen. Det var påmeldt ca 145 hunder, valper inkludert. To av disse norskeid, og ytterligere en norskoppdrettet. Undertegnede fikk også lov til å stille en fransk ungh.tispe.
En får ikke med seg alt når utstillingen går paralellt i to ringer, så vi valgte å konsentrere oss om hanhundene denne dagen. Det var masse flott å se på, og kvaliteten på hundene var jevnt over bra (ingen nevnt, ingen glemt). Men det var nok aldri noen stor tvil om hvem som ville vinne. Det eneste vi hadde å utsette på denne dagen var at bedømmelsen ble gjort på en spesiell måte. Hundene ble bare kvalitetsbedømt, og så kom alle klassene med Exellent-hunder inn igjen på slutten av dagen for å få vite plasseringen. Dette førte til masse unødvendig venting for mange av hundene. Etter å ha fått masse kritikk for dette ble praksisen endret til søndagen. Forøvrig ble det minst 5 nye slovenske ch-titler utdelt denne dagen. -Resultater og bilder av samtlige hunder ligger på EIWC`s hjemmeside www.eiwc.org
Bedømmelsen tok sin tid, og grillfesten på kvelden kom nok fort på for enkelte. Vi norske havnet på et riktig internasjonalt bord. Her satt noen ungarere, noen tsjekkere, et par ameikanere, noen finner og den eneste IU-eieren på Island. Litt skuffende var det at det bare gikk an å forsyne seg en gang, men det er som kjent mye mat i godt drikke, så det gikk bra. Etter noen timer i partyteltet kom noen på at det var Eurovision Song Contest-finale denne kvelden. Mange ville se hvem som vant, og vi havnet på vårt hotellrom for å se. Gøy å se på dette sammen med amerkanere, en finne og en islending. Vi var ikke helt enige med resultatet, men ingen ville høre på oss, enda vi gjorde vårt beste for at alle skulle høre oss (et under at vi fikk beholde hotellrommet vårt) Etter dette showet fant vi veien ut til puben igjen, og det gikk ikke veldig lenge før de fleste forsvant. Det var bare oss 3 norske igjen. Vi ble enige om å få oss litt søvn, og takk og pris for det.
¨
Søndag
Denne dagen var det klart for utstilling i regi av Slovensk Myndeklubb. Det var like mange hunder påmeldt, og vinnerne var i mange tilfeller de samme. Med unntak av beste tispe, da. Dette ble en fransk hund. Vi er ikke helt sikre, men ingen av oss registrerte at denne hunden ble SloCh.
Etter utstillingen var det noen få som reiste hjem, men de aller fleste ble til mandag. Det samlet seg mange på restauranten til kvelds, og det mange engasjerte diskusjoner. Alt i alt virket det litt vemodig at det var slutt.
Mandag og tirsdag
Siden vi endelig hadde en helg helt uten barn, hadde vi lagt til en ekstra dag til ferien vår. Etter en rolig frokost på mandag morgen, gikk vi ut og tok farvel med de som skulle hjem. Etter dette leide vi oss sykler for å ta oss en helt spesiell tur. Hoppanlegget i Planica er bare 9 km unna, og dette måtte jo besøkes. Det var skikkelige sykkelveier langt unna hovedveien, så vi hadde en herlig, avslappende tur. Bakken var et imponerende syn, og det var en spesiell følelse å stå på 239m`s merket der Romøren landet den 20.3-05. Det hadde flatet godt ut så langt ned i bakken.... Etter å ha syklet gikk vi i bassenget på hotel Larix, og resten av kvelden ble stille og rolig.
Etter frokosten på tirsdag visste vi hva slags tur vi hadde i vente. Også denne dagen hadde vi god tid, for flyet hadde ikke avgang før kl halv7 på kvelden. Vi bestilte taxi på hotellet og reiste derfra rundt halv11. Da taxien skulle begynne på 2,5 mils veien til Villach, viste det seg at denne var stengt. Dette betød at vi måtte kjøre via Italia, og at turen til Villach ble på ca 4,5 mil istedet. Men da vi stanset på busstasjonen der sto taxameteret på 63 Euro, mot 70 andre veien med Østerriksk taxi. Ny ripe til Østerrike!
Vi hadde en aldeles fantastisk tur til Slovenia, selv om denne klokka ringte hvert kvarter døgnet rundt, ca 40 m fra vårt hotellrom. Vi gleder oss voldsomt til neste anledning, nemlig EIWC/Verdensvinner i Danmark i 2010. Håper det kommer flere norske dit.
