Soppen.       

Dette er historien om Chip, og hvordan det gikk til da han smakte på fluesopp. Vi trodde han skulle vandre der og da, men det endte med en del nye erfaringer, og Chip er like sprek i dag.

Vi var på hyttetur på Hovden i Setesdal. Sommerferien nærmet seg slutten, og dette var siste stoppested før hjemturen, noe både vi og lommeboka satte pris på. Chip begynte også å bli lei nomadelivet, og han virket ikke veldig fornøyd med å bli parkert i kjetting ute i et tre ved hytta. I mangel på noe bedre å foreta seg begynte han å utforske terrenget der han sto, noe vi selfølgelig burde gjort før vi satte ham der. Dette var på formiddagen. Noen timer senere var det på tide for oss tobente å tenke på middagen. Den ellers så matglade Chip var da inne, men han var ikke med rundt benken slik han pleier. Han lå rett ut og sov rett innenfor døra, uten at noen av oss tenkte noe spesielt over det. Han var vel trøtt og sliten….

Etter middagen skulle vi ut å rusle en tur. Vi ropte på syvsoveren, men han var ikke noe interessert i å strekke på bena. Så la matfar en kjeks rett under nesen hans, men heller ikke denne var fristende. Da gikk alarmen. Hunden er syk! Vi sjekket puls og slimhinner, men disse virket normale. Likevel var det noe som ikke stemte. Så fikk vi plutselig se det. En halvspist rød fluesopp der kjettingen lå. Etter mye om og men, med telefoner både hit og dit endte vi opp med å få tak i Distriktsveterinæren i Valle. Vi fikk beskjed om å komme med pasienten. Vi var vel så 4 mil fra Valle, og på hyttetur er det ikke bare cola som blir drukket til middag. Vi finregnet på det, og fant ut hvem som hadde konsumert minst vin. Det er ikke sikkert sjåføren hadde blåst grønt, men etter å ha finregnet på det kom vi til at vi var nødt til å satse noe for hunden.

Etter å ha fått tauet hunden opp på bena og geleidet ham inn i bilen bar det nedover dalen. 4 laaaange mil. Ved halv ti-tiden var vi framme hos doktoren. Jeg tror ikke han akkurat var vant til ulvehunder, og i hvert fall ikke en som så ut som han hadde skjenkt seg. Han sjaket og tok attersteg da vi fikk ham ut av bilen. Dyrlegen åpnet med å gi ham brekkmiddel. Dette virket umiddelbart, og han fikk tømt seg i begge ender. Vi rotet gjennom det som kom ut samme vei som det hadde gått inn, og fant noen rødbrune biter. Men det var jo 11-12 timer siden han hadde spist soppen, og vi visste ikke hvor mye som hadde gått videre gjennom systemet. Etter intens lesing kom dyrlegen med to sprøyter. Den ene var Atropin og den andre var Cortison. Dermed var det ikke mer han kunne gjøre,og samtidig tilføyde han at den hunden måtte ha et sterkt hjerte, som hadde så fin puls, og så dårlig allmenntilstand. Vi reiste opp igjen på hytta. Det eneste vi nå kunne gjøre var å følge med og sørge for at han fikk drikke så mye som mulig.

Vi var spente på hvordan hunden var da vi våknet dagen etter. Han var litt bedre, og det med å få i ham drikke bød ikke på problemer. Han gjorde kun tre ting den dagen: Sov, drakk og tisset. At han drakk 6-7 liter den dagen er helt sikkert. Og han hadde voldsomme problemer med å få væsken ut igjen. Han sto og sto i det uendelige, men det var ikke noe fart i strålen. Det var bare så vidt det rant. Han spste litt til kvelds, men ikke på langt nær så mye som han bruker. Vi begynte å bli alvorlig bekymret for at dietten hadde tatt knekken på nyrene hans.

Dagen etter virket pasienten litt bedre, men fortsatt var han konstant tørst. Og problemene med tissingen var akkurat de samme. Vi hadde 30 mil hjem, og vi skjønte fort at vi måtte ha hyppige pauser. Så lenge han lå og slappet av gikk det greit, men så fort han var oppe på beina, så sildret det under ham. Han kunne stå i 8-10 minutter og småskvette. Siste pausen vi hadde før vi nærmet oss Hadeland var vi begge helt sikre på at det var blod i det som kom ut. Stemningen i bilen sank mange hakk. Vi ble enige om at vi skulle se om det var noen veterinær på plass på Hønefoss Dyreklinikk, selv om det egentlig ikke var oppe. Og heldigvis..det var det.

Vi ble godt mottatt, og Veterinæren satte i gang med alle typer undersøkelser. Det var ikke noe problem å få tatt urinprøve, selv om Chip hadde fått tisse på utsiden av bygget. Han bare fortsatte da han kom inn. Og han virket fortsatt desperat tørst. Urinen ble da sjekket på alle måter, uten at det var noe unormalt med verdiene. Men hun reagerte på at pupillene hans ikke trakk seg sammen ved lysing. Veterinæren ringte straks til Giftinformasjonssentralen og snakket lenge med vakthavende der. De kunne fortelle at fluesopp ikke gikk på nyrene, men at den angriper fordøyelsessystemet og noen ganger sentralnervesystemet. Normalt er den giften ute av kroppen etter 24 timer. Det er aldri meldt dødsfall av fluesopp. Vi ble noe beroliget, men fortsatt hadde vi jo en tydelig syk hund. Spørsmålet nå var hvorfor. Dyrlegen fikk vite hva han hadde fått av medisiner, og ringte en spesialist på indremedisin. Etter samtalen med denne, og sjekking i Felleskatalogen kom vi til følgende konklusjon: Ulvehunder tåler lite både gift og medikamenter i forhold til vekten sin. Dette var grunnen til at han hadde blitt så fryktelig syk av soppen. Han hadde også sannsynligvis fått en solid dose Atropin, og symptomene han hadde stemte akkurat med Felleskatalogens beskrivelse av bivirkninger på dette. Munntørrhet, problemer med vannlating og dårlig reaksjon av lyspåvirkning.

Mye lettere til sinns, og lettere på kontoen la vi i vei på de siste få milene hjem. Glade, men samtidig litt irriterte på dyrlegen  som ikke informerte om disse bivirkningene. Det ville spart oss for masse, både redsel og penger. Vi ble raskt enige om at dette burde skrives om i medlemsbladet, så andre medlemmer kunne slippe å gjøre disse erfaringene selv. ”Soppen”,som han nå blir kalt er sitt gamle jeg igjen. Vi regner med at han ikke har lært noen verdens ting, og at han sannsynligvis vil smake på de røde fristelsene med hvite prikker ved neste anledning også. Men da er vi forberedt…

Hilsen Tina og Tore